Kvise i panna

I dag har vært en merkelig dag. Jeg har søkt på jobb og kjøpt en kjole. Ingen av delene er spesielt karakteristiske ting å gjøre når det gjelder meg... Men det er på dager som disse, hvor jeg beveger meg en smule utenfor min komfortsone, at jeg heldigvis kan se meg i speilet og innse at det meste er fortsatt som det pleier. Jeg har tross alt en kembokvise i panna.

Stoltzen er 910 meter lang og 313 meter rett opp!

Det ble en litt "rolig" tur denne gang... Jeg trodde fortsatt jeg skulle dø litt, på slutten der. Men det føltes nå som alltid utroooolig godt når man kom seg på toppen :)

Helvetespåskeuka

Så er våren på vei!! Sola skinner så friskt inn gjennom vinduet og kaster vidunderlige skygger på.... ok, der forsvant den.

Som dere sikkert skjønner: Påsken feires i Bergen i år. Det føles ikke så veldig påskete, men det har nå vært en fin uke så langt. Den har egentlig kanskje minnet litt mer om helvetesuka i militæret (vil jeg nå tro, jeg har forsåvidt null greie på hva som foregår der).

Tirsdag begynte hardkjøret med min første tur EVER opp Stoltzekleiven sammen med Rosa og Lena. Jeg hadde blitt advart godt, og var forberedt på selvmordstanker, men turen gikk overraskende bra! 32 minutt ble det, absolutt fornøyd med den. Selv om det sikkert etter normalen er ræva.

Onsdag dro Rosa, Lena og jeg en tur på sib'en og trente litt styrke. Mye muskler og trange tskjorter i området, men vi balanserte det litt med våre kropper som jeg vil si har en heller pinlig kapasitet.

Torsdag ble det endelig ett gjensyn med klatringa!!! Åååååh, korr godt det va!! Det er ca et år siden vi var der sist, en stor skam. Det merka vi godt både fysisk og ikke minst, kanskje mest faktisk, mentalt. Jeg var rett og slett redd for livet mitt. Men det gikk nå greit. Vi fikk buldra litt og, noe jeg syns er syyyykt gøy, for da slipper jeg å slite med frykten. Da er det bare styrke og teknikk som står i veien. Jeg har ingen av delene. Men det kjem :)

Fredag. Ok, nå er jeg altså så støl i hele kroppen min at det tar meg fem minutter å reise seg fra liggende/sittende stilling. Men, hva gjør vi da? JO! Vi går opp stoltzen en gang til.. HVORFOR IKKE?! Pust... pes....... Denne gangen må jeg innrømme at det fristet å kaste seg utfor skrenten i ren fortvilelse... Jeg tok inn 3 minutter fra forrige gang, men det hjelper ikke så mye når man plutselig ikke ser meningen med livet lenger.

Men så får man igjen pusten (etter ca en time) og da titter sola frem og utsikten er helt fantastisk og livet er så DEILIG!!! :) Ny runde på søndag!

I LOVE ALLE.